Om fordømmelse, terrorister og Rød Ungdom

4. mai 2024

Fordømmelseskoret, som Amrit Kaur, den nyvalgte lederen av Rød Ungdom, har blitt utsatt for helt siden hun ble framstilt som kuppmaker for å ha blitt valgt av et overveldende landsmøteflertall, har slått til igjen!

Etter å ha blitt sluppet fri fra glattcella, publiserte Kaur en TikTok-video. I videoen kritiserte hun Norges Banks investeringer i våpenselskaper som bidrar til Israels herjinger på Gaza. Hun uttalte også at «terrorister bruker ikke turban og heter ikke Ahmed eller Muhammed. Terrorister bruker dress og slips. De heter Netanyahu, Biden, Støre og Stoltenberg og Tangen.»

Det var å forvente at dette er et utsagn som kom til å få kritikk, men at den skulle skape utstrakt moralsk panikk og et samkjørt fordømmelseskor som strekker seg fra skuffede (eks-)RUere og AUF, og helt til ytre høyre, blåser saken fullstendig ut av proporsjonene.

Følelsenes hete

Kaurs ytringer har vekket kritikk, og ikke all kritikk har vært grunnløs. Det er inkonsekvent og dobbeltmoralsk å unngå å stemple Hamas som terrorister, mens man samtidig bruker dette stempelet mot representanter fra våre egne institusjoner, som, i beste fall, ikke har gjort nok for å stanse Israels aksjoner i Gaza og, i verste fall, har bidratt til dem.

Kaur er ung, men ikke et barn, og hun har selvsagt ansvar for ordene hun velger og for å kommunisere det hun mener så tydelig og umisforståelig som mulig dersom hun ønsker å slippe den delen av kritikken.

Samtidig har vi som mottakere et ansvar for å ikke vranglese og misforstå med vilje. Vi bør unngå å anta det verste om meningsmotstanderne våre og ikke eskalere debatten ved å komme med digresjoner og tillegge dem uærlige intensjoner, selv når de uttrykker seg klønete i følelsenes hete.

Å knytte Kaurs ytringer opp mot 22. juli og massedrapsmannen Anders Behring Breivik blir en slik digresjon. Når AUF-leder Astrid Hoem i et facebookinnlegg hevder at «å sammenligne min partileder med en terrorist, det er å si at det er ingen forskjell mellom han og Breivik», er det minst like unøyaktig.

Selvfølgelig er det forståelig at Hoem ble opprørt, har sterke følelser, og at enhver diskusjon om terror vil kunne trigge dette etter det AUF har vært gjennom 22. juli 2011. Dette føler nok Hoem enda tettere på kroppen enn jeg, som bare mista ei venninne den dagen, men aldri har vært med i AUF. Men hvis romsligheten og forståelsen for at vi kan ty til unøyaktige og overdrevne ytringer i kampens hete ikke skal komme Kaur til gode, hvorfor skal den komme Hoem til gode? Ikke med et eneste ord sa Kaur at det ikke er forskjell på Støre og Breivik, eller at alle terrorister er like.

Jeg vil ikke gå så langt at jeg snakker om det såkalte «Utøya-kortet». Jeg tror ikke på at Hoem på ondsinna vis bruker et kort her. Jeg tror at Hoem helt genuint følte dette veldig sterkt og hadde et sterkt behov for å uttrykke dette, og dét er helt greit og forståelig. Mennesker er ikke nøyaktige urverk som tar rasjonelle beslutninger til enhver tid, verken som mennesket Astrid Hoem, AUF-lederen Astrid Hoem, mennesket Amrit Kaur eller RU-lederen Amrit Kaur.

Hva er en terrorist?

Et annet moment i denne debatten er at det blir tydelig at «terroriststempelet», slik det ofte brukes i den offentlige samtalen, i stor grad er intetsigende, ubrukelig og i større grad et propagandaverktøy, heller enn å være en god deskriptiv beskrivelse av noe som helst. Dette blir på ingen måte en akademisk tekst som skal gi en allmenngyldig definisjon av hva terrorisme er, men hvis vi bruker kvalitetssikrede Store Norske Leksikon som et grunnlag, vil det største kjennetegnet ved terrorisme være «bruk av vold mot sivile for å skape frykt og dermed påvirke politikk», der «å skremme befolkningen og påvirke regjeringer er vel så viktig som å påføre skade».

Sett i sammenheng med Israels herjinger på Gaza ser vi altså rimelig klart at flere av disse punktene kan tolkes som oppfylt:

Israel bruker enorm vold mot sivile på Gaza.
Israel har klare ambisjoner om at sivilbefolkningen skal vende ryggen til Hamas.
Israels kommunikasjon kan åpenbart tolkes som trusler og bidrar til å skape frykt blant sivilbefolkningen, for å oppnå et politisk mål.

Man kan mene mye om Hamas (og mange andre mer eller mindre demokratisk legitimerte politiske ledelsesinstitusjoner med varierende grad av vestlig støtte, avhengig av geopolitiske interesser), men per dags dato er Hamas også fortsatt den siste valgte representasjonen for befolkningen på Gaza, så med en litt løs definisjon av hva som utgjør en «regjering» vil Hamas kunne omfattes av begrepet.

Generelt er det mer vanlig å ikke omtale den «sterke parten» som en terrorist. Det er ofte den sterke parten som definerer hvem terroristene er, og sånn sett kreves det en form for underlegenhet for å i det hele tatt kunne være en terrorist. Dermed vil det bare være Hamas som kan være terrorist, ikke fordi deres gjerninger er kvalitativt mer forkastelig enn Israels gjerninger, men rett og slett fordi de er den svake parten i konflikten. Dermed vil heller ikke Stoltenberg, NATO eller deres støttespillere i Norges politiske ledelse kunne være «terrorister», rett og slett fordi de er den sterke parten i de fleste konfliktene.

Selv hvis alle andre kriteriene er huka av, så vil det siste som avgjør hvem som er en terrorist, og hvem som er den «legitime» parten i konflikten avgjøres av hvem som er den sterke parten. Terrorisme blir dermed et rent propagandabegrep for overmakten. Dette betyr ikke (før noen hevder at jeg støtter terrorister) at alt som stemples som terrorisme er legitim motstand mot overmakten.

I tillegg bruker vi terrorismebegrepet om svært ulike aktører. Det finnes helt legitime argumenter for å omtale Hamas som en terrororganisasjon, men hvis vi bruker terrorisme som et propagandabegrep som vi knytter sterke følelser til, istedenfor å bruke det rent deskriptivt og med nyanseringer som beskriver ulike typer terrorisme, vil det være andre begreper som er mer beskrivende, som «assymetrisk krigføring».

Hva skjer dersom vi fjerner kravet om at en må være en underlegen part for å kunne være terrorist, og dermed legger opp til at det ikke er den sterkestes rett å definere hvem som er terroristene? Da er det mye som taler for at mennesker som er utsatt for NATOs herjinger i verden, bidrag til regimeskifter som ikke alltid hadde demokratisk forankring i befolkningen, og drap på utallige sivile, anser dette som terror. Dermed vil både NATOs generalsekretær og statsministeren i et NATO-medlemsland, som Norge, være representanter for det NATOs ofre opplever som «terrorister».

At det finnes forståelige tolkninger som ender opp med at både Jonas Gahr Støre óg Anders Behring Breivik kan oppfattes som terrorist av noen, viser bare at terrorisme er et stort begrep som rommer mye. Det betyr på ingen måte at det er «ingen forskjell mellom [Jonas Gahr Støre] og Breivik», slik Hoem tolka Kaurs ytringer.

Kaurs ytringer var altså unøyaktige og feil. Istedenfor å si at «terrorister ikke bruker turban, ikke heter Ahmed eller Muhammed», men at de «bruker dress og slips, og heter Netanyahu, Biden, Støre og Stoltenberg og Tangen», kan vi heller ende opp med noe i denne duren:

«Terrorister bruker turban, dress, slips, hijab, band-tskjorter, politiuniform, crocs, sandaler, gummistøvler og høye hæler. De heter Ahmed, Muhammed, Breivik, Stoltenberg, Støre, Biden, Tangen, Meinhof, Baader, Netanyahu og Manshaus.»

Alle disse vil under visse omstendigheter kunne rammes av en eller annen form for terrordefinisjon, helt uten at det ikke finnes forskjell på dem, og det er også slik jeg hele veien har tolka Kaur, samtidig som jeg syntes at retorikken hennes bomma litt. Det er også den konsekvente linja Rød Ungdom sto for 26. september 2001, da de, bare to uker etter at George W. Bush, den demokratisk valgte representanten for «vår viktigste allierte», ble utsatt for det verste angrepet landet hadde opplevd i nyere historie, kom med en uttalelse. Der insinuerte de noe så avskyelig som at denne mannen kunne bli skyldig i terrorisme, ved å skrive at «Raud Ungdom tar avstand frå alle former for terrorisme – uansett om terroristane er fanatiske religiøse, høgreekstreme fascistar eller amerikanske presidentar. Vi fordømmer vold mot sivile, uansett om dei bur i New York eller Kabul.»

Jeg synes det er fint at Kaur modererer seg litt og at hun beklager for å ha vært litt unøyaktig og kjapp på avtrekkeren. Mer enn det synes jeg ikke hun trenger å beklage. På samme måte synes jeg det hadde vært helt kurant om Hoem, selv om jeg kan forstå hennes umiddelbare og helt menneskelige reaksjon, kom med en beklagelse for å ha insinuert at Kaur mener at det ikke er forskjell på Breivik og Støre. Breivik og 22. juli ble ikke nevnt før Hoem gjorde det.

Et ugjenkjennelig Rød Ungdom?

Noe jeg har hørt og lest flere steder er at folk hevder at de ikke kjenner igjen Rød Ungdom lenger og at Kaurs ytringer står for noe helt nytt som ikke hadde plass i Rød Ungdom de siste 10-15 årene. Det er en opplevelse som jeg, som selv har viet store deler av mitt liv fra 2010-2019 til Rød Ungdom, ikke deler. Kaurs ytringer står ikke for noe som Rød Ungdom aldri har ment. Det er ytringer som neppe hadde overrasket meg å høre på hvilken som helst konferanse i Rød Ungdom gjennom den tida jeg har vært aktiv i organisasjonen. Kanskje noen av de litt eldre medlemmene ville skvist inn en «Dette er litt overivrig og unøyaktig, vær obs på å ikke spissformulere for mye, og få frem nyansene utad», og i den grad det hadde vist seg at noen faktisk mente at Hamas utelukkende er snille geriljakrigere som forsvarer Palestina, mens Støre er en skummel terrorist som dreper barn, så hadde det blitt tatt tak i også den gangen.

Det fremstår som om det har vært flere og mer personlige konflikter i Rød Ungdom, som har bidratt til en litt for stor vilje til å vranglese gamle kamerater og å tolke dem på verst mulig vis. De interne konfliktene kan jeg ikke mene alt for mye om, annet enn at det fremstår som om det har gått fullstendig over styr og at ingen av partene har vært nevneverdig flink til å kommunisere og samarbeide bra.

Jeg kan ta feil, men jeg kan heller ikke se for meg eller huske at en av de lederne jeg har opplevd og jobba med i perioden jeg var aktiv, har eller ville ytra seg slik som Kaur. Det handler litt mer om at de putta litt mer betenkningstid mellom impuls og ytring i sin lederrolle. De skilte i større grad mellom hva man kan si i en litt uformell setting og over en pils med gode venner, og hva de sa i rollen som leder i Rød Ungdom. Samtidig får jeg inntrykk av at måten folk bruker sosiale medier på har endra seg. Man opplever i større grad en mer flytende blanding av formelle roller og privatpersonen. TikTok-kontoen til Kaur framstår mer som «profilen til Amrit, som tilfeldigvis også er leder i Rød Ungdom», heller enn «jobbprofilen til den veldig seriøse politikeren Amrit Kaur (leder i Rød Ungdom) som aldri ville sagt noe som opprører stortingspresidenten nok til å klubbe henne ned».

Det synes jeg har sin egen sjarm. Politikk handler ikke om å alltid si de rette tingene på en måte som ikke støter noen. Politikk handler i stor grad om følelser og folks faktiske liv. Hva slags politikk som føres handler om liv og død, og på sitt mest brutale kan politikernes vedtak være forskjellen på om en sosialstønadsmottaker henger seg på loftet eller har nok råd til å brødfø seg selv og familien sin. Også dette er en spissformulering som noen kan reagere på, uten at jeg mener at Erna Solberg eller andre som stemmer for usosial politikk, direkte og med vilje har forårsaket et selvmord. Verden og menneskene som lever i den er mye mer komplekse enn spissformuleringene man får plass til når programlederen i Dax18 har bestemt seg for at du skal si noe vettugt om både kommunisme, Hamas og krigen i Ukraina i en debatt på 10 minutt. Da synes jeg at det er en nødvendighet at de følelsene får sin plass i aktivismen og den politiske debatten, og slik ser jeg på Kaur som den typen aktivist/politiker som jeg til enhver tid vil foretrekke foran en kjedelig Jonas Gahr Støre. Kaur framstår som et menneske med sine feil og mangler her og nå, heller enn å være den strømlinjeformede politikeren som får applaus og klapp på skuldra for å innrømme å ha vært litt forvirra, rebelsk og sårbar ungdom en gang i fortida. Det er forfriskende.

Her synes jeg også at Rødt har svikta ungdomsorganisasjonen sin fullstendig. Martinussen kunne med fordel tatt en Erna og vært den «voksne» som stiller seg litt beskyttende foran ungen sin og, med tydelig hakk i plata, gjentar «Jeg ville ikke brukt de ordene», for å eventuelt ta en alvorsprat på bakrommet. Det hadde vært langt mer sympatisk enn offentlig fordømmelse og en eller annen superviktig lokalpolitiker som roper om å kutte støtten til ungdomsorganisasjonen – den ungdomsorganisasjonen som i alle år har bidratt stort til å engasjere ungdommer, hvorav mange nå har sentrale roller i Rødt og bærer partiet.

Det er fint å se noen livstegn fra Rød Ungdom igjen. Det er fint å se at organisasjonen står for noe mer enn kontinuerlig valgkamp og å være ett hakk mer sosiale enn SU, og to hakk mer sosiale enn AUF. Hvis det eneste som til syvende og sist bestemmer partivalget mellom Rødt, SV og Arbeiderpartiet er hvor mange prosent man vil skatte, eller om man vil ta imot 100, 50 eller 10 flyktninger, så har Rødt utspilt sin rolle som et selvstendig og uavhengig parti i mine øyne.

Jeg konkluderer nok ulikt med Kaur i flere saker, men hun representerer mye av det som en gang gjorde at jeg gikk fra å ikke bry meg noe særlig om politikk og verden rundt meg, til å faktisk bli engasjert i Rød Ungdom. Den delen av Rød Ungdom synes jeg hadde blitt litt usynlig de siste årene, men jeg er glad den er tilbake – selv om det betyr litt refs av Lars Nehru Sand, moralsk panikk i stortingskorridorene og en beklagelse for å ha vært litt overivrig en gang iblant.

Hvis du ønsker å diskutere og komme med direkte tilbakemelding kan du enkelt følge og kontakte meg på @nrmn@sosialist.party på Mastodon. Annen kontaktinformasjon finner du på nrmn.no. Ønsker du å få nye innlegg rett i innboksen kan du enkelt abonnere via RSS eller ved å skrive inn eposten din her!