Grunnene for at folk tyr til plantebaserte preparater er mangfoldige, og det behøver ikke å være ut fra et ønske om å «booste kreftbehandlingen». Det kan like mye handle om å takle andre plager som ikke er relatert til kreftsykdommen, eller om å lindre bivirkninger og konsekvenser av kreftbehandlingen.

Naturlig ≠ trygg

En annen studie problematiserer at rundt 70% av pasientene som bruker supplerende plantebasert behandling, ikke informerer behandleren sin om det. Plantebaserte preparater er ofte sett på som «naturlige», og en ikke uvanlig feiloppfatning er at naturlig også betyr uproblematisk, harmløs og trygg. Denne feiloppfatningen kan potensielt være farlig.

Flere såkalte «naturmidler» kan ha uheldige interaksjoner med legemidlene som brukes i konvensjonell kreftbehandling. Johannesurt kan hemme effekten av noen typer cellegift. Hvitløk kan gi økt blødningsrisiko i kombinasjon med cellegift. Ginseng kan interagere med tamoksifen, et legemiddel spesielt kjent for brystkreftpasienter. Ellers er noe så uskyldig som grapefruktjus kjent for å kunne gi økt (og noen ganger mangedoblet) konsentrasjon av mange legemidler, og dermed øke risikoen for bivirkninger og alvorlige, potensielt livstruende komplikasjoner.

Et annet viktig moment er at kunnskapen rundt interaksjoner mellom plantebaserte preparater og konvensjonelle legemidler ofte er begrenset. Flere av plantepreparatene er kosttilskudd, noen er registrert som medisinsk utstyr eller såkalte «tradisjonelt plantebaserte legemidler», der kravene for dokumentert effekt er mindre, og der vi har langt mindre kjennskap til både virkningsmekanisme, effekt, bivirkninger og interaksjoner med andre midler.

Dessuten er de fleste av disse preparatene tilgjengelige uten resept og kan kjøpes fritt fra apotek, og i noen tilfeller til og med fra mat- og helsekostbutikker. Dermed har verken farmasøyt eller lege kjennskap om at en pasient bruker dem hvis ikke pasienten informerer om det eller aktivt blir spurt.

Reseptfrie legemidler

Dette er et problem som ikke utelukkende gjelder kreftbehandling og plantebaserte preparater, men til en viss grad også andre reseptfrie legemidler. Mye nyttig informasjon er tilgjengelig i pakningsvedlegget, men det krever at den blir lest nøye. Dessverre er det fort gjort å tro at det ikke er så nøye, og hva kan vel være så farlig med ting vi får kjøpt fritt, noen av dem til og med fra bensinstasjonen?

Ibux kan ha en del uheldige interaksjoner med flere medisiner, spesielt økt risiko for magesår, men også dårligere effekt av en del blodtrykksmedisiner, og dermed større fare for hjertesvikt og alvorlige komplikasjoner fra hjerte og kar. Pepcidduo, et reseptfritt legemiddel som hjelper mot halsbrann og sure oppstøt, spesielt populært rundt juletider, gir redusert opptak av ekstremt mange andre legemidler. Det vil kunne bidra til at livsviktige medisiner ikke har effekten de skal ha. Spesielt ved langvarig bruk utover det som er anbefalt vil det kunne ende fatalt.

6 gode råd

Det viser hvor viktig det er med god kommunikasjon mellom helsepersonell og pasient. Selvsagt må helsepersonell i mange tilfeller bli flinkere til å spørre, kartlegge og informere, men siden dette er så viktig er det absolutt et godt rådt å være litt føre var og ta initiativ selv dersom man ikke blir spurt. Derfor skal jeg avslutte med noen gode råd:

1. Denne kan gjentas til det kjedsommelige: Les pakningsvedlegget! Der finner du som regel en liste over medisiner du må være forsiktig med. Hvis det er noe som står i det som gjør deg usikker og får deg til å lure på noe, spør din lege eller helsepersonellet på apoteket.
2. De fleste reseptfrie legemidler er til korttidsbehandling. Skulle du ha behov for dem i lengre perioder er det et godt tegn på at du virkelig bør snakke med legen din.
3. Hvis du bruker noen reseptfrie legemidler, kosttilskudd eller plantebaserte medisiner, fortell det til legen din når dere snakker om medisiner du tar eller kanskje skal starte på. Da kan legen gi deg noen gode råd om hvordan du trygt kan bruke dem sammen, hvilke medisiner du eventuelt ikke bør bruke, eller til og med finne medisiner du trygt kan bruke sammen.
4. Når du henter ut medisiner du har på resept, og du vet at du bruker kosttilskudd, reseptfrie legemidler eller plantebaserte preparater, si fra om det og spør om de kan brukes trygt sammen med medisinene dine. Farmasøytene på apoteket er ekstremt gode på dette! Hvis noe av det du bruker er noe som du ikke bør bruke, kan det godt hende at farmasøyten vet om et alternativ som er trygt å bruke for deg.
5. Når du skal kjøpe reseptfrie legemidler eller kosttilskudd på apoteket, og du går på reseptbelagte medisiner, gjerne spør om de kan brukes trygt sammen hvis ikke du blir spurt. Om apotekteknikere ikke er helt sikker selv har vi både hjelpemidler og superflinke farmasøyter vi kan bruke for å finne ut av det for deg!
6. IKKE slutt på dine faste medisiner uten å ha forhørt deg med legen din. Hvis du er bekymret for bivirkninger og interaksjoner, ta det opp med legen din og ta en god beslutning sammen, slik at du opplever minst mulig komplikasjoner og uheldige effekter av dette.

Kilder

• Asiimwe, John Baptist, Nagendrappa, Prakash B., Atukunda, Esther C., Kamatenesi, Mauda M., Nambozi, Grace, Tolo, Casim U., Ogwang, Patrick E., Sarki, Ahmed M., Prevalence of the Use of Herbal Medicines among Patients with Cancer: A Systematic Review and Meta-Analysis, Evidence-Based Complementary and Alternative Medicine, 2021, 9963038, 18 pages, 2021. https://doi.org/10.1155/2021/9963038
• Vasques A, Cavaco P, Duarte T, et al. (February 02, 2024) The Use of Herbal Medicines Among Cancer Patients. Cureus 16(2): e53455. https://doi.org/10.7759/cureus.53455
• Chan, WJ.J., Adiwidjaja, J., McLachlan, A.J. et al. Interactions between natural products and cancer treatments: underlying mechanisms and clinical importance. Cancer Chemother Pharmacol 91, 103–119 (2023). https://doi.org/10.1007/s00280-023-04504-z

Hvis du ønsker å diskutere og komme med direkte tilbakemelding kan du enkelt følge og kontakte meg på @nrmn@sosialist.party på Mastodon. Annen kontaktinformasjon finner du på nrmn.no. Ønsker du å få nye innlegg rett i innboksen kan du enkelt abonnere via RSS eller ved å skrive inn eposten din her!

Etter å ha blitt sluppet fri fra glattcella, publiserte Kaur en TikTok-video. I videoen kritiserte hun Norges Banks investeringer i våpenselskaper som bidrar til Israels herjinger på Gaza. Hun uttalte også at «terrorister bruker ikke turban og heter ikke Ahmed eller Muhammed. Terrorister bruker dress og slips. De heter Netanyahu, Biden, Støre og Stoltenberg og Tangen.»

Det var å forvente at dette er et utsagn som kom til å få kritikk, men at den skulle skape utstrakt moralsk panikk og et samkjørt fordømmelseskor som strekker seg fra skuffede (eks-)RUere og AUF, og helt til ytre høyre, blåser saken fullstendig ut av proporsjonene.

Følelsenes hete

Kaurs ytringer har vekket kritikk, og ikke all kritikk har vært grunnløs. Det er inkonsekvent og dobbeltmoralsk å unngå å stemple Hamas som terrorister, mens man samtidig bruker dette stempelet mot representanter fra våre egne institusjoner, som, i beste fall, ikke har gjort nok for å stanse Israels aksjoner i Gaza og, i verste fall, har bidratt til dem.

Kaur er ung, men ikke et barn, og hun har selvsagt ansvar for ordene hun velger og for å kommunisere det hun mener så tydelig og umisforståelig som mulig dersom hun ønsker å slippe den delen av kritikken.

Samtidig har vi som mottakere et ansvar for å ikke vranglese og misforstå med vilje. Vi bør unngå å anta det verste om meningsmotstanderne våre og ikke eskalere debatten ved å komme med digresjoner og tillegge dem uærlige intensjoner, selv når de uttrykker seg klønete i følelsenes hete.

Å knytte Kaurs ytringer opp mot 22. juli og massedrapsmannen Anders Behring Breivik blir en slik digresjon. Når AUF-leder Astrid Hoem i et facebookinnlegg hevder at «å sammenligne min partileder med en terrorist, det er å si at det er ingen forskjell mellom han og Breivik», er det minst like unøyaktig.

Selvfølgelig er det forståelig at Hoem ble opprørt, har sterke følelser, og at enhver diskusjon om terror vil kunne trigge dette etter det AUF har vært gjennom 22. juli 2011. Dette føler nok Hoem enda tettere på kroppen enn jeg, som bare mista ei venninne den dagen, men aldri har vært med i AUF. Men hvis romsligheten og forståelsen for at vi kan ty til unøyaktige og overdrevne ytringer i kampens hete ikke skal komme Kaur til gode, hvorfor skal den komme Hoem til gode? Ikke med et eneste ord sa Kaur at det ikke er forskjell på Støre og Breivik, eller at alle terrorister er like.

Jeg vil ikke gå så langt at jeg snakker om det såkalte «Utøya-kortet». Jeg tror ikke på at Hoem på ondsinna vis bruker et kort her. Jeg tror at Hoem helt genuint følte dette veldig sterkt og hadde et sterkt behov for å uttrykke dette, og dét er helt greit og forståelig. Mennesker er ikke nøyaktige urverk som tar rasjonelle beslutninger til enhver tid, verken som mennesket Astrid Hoem, AUF-lederen Astrid Hoem, mennesket Amrit Kaur eller RU-lederen Amrit Kaur.

Hva er en terrorist?

Et annet moment i denne debatten er at det blir tydelig at «terroriststempelet», slik det ofte brukes i den offentlige samtalen, i stor grad er intetsigende, ubrukelig og i større grad et propagandaverktøy, heller enn å være en god deskriptiv beskrivelse av noe som helst. Dette blir på ingen måte en akademisk tekst som skal gi en allmenngyldig definisjon av hva terrorisme er, men hvis vi bruker kvalitetssikrede Store Norske Leksikon som et grunnlag, vil det største kjennetegnet ved terrorisme være «bruk av vold mot sivile for å skape frykt og dermed påvirke politikk», der «å skremme befolkningen og påvirke regjeringer er vel så viktig som å påføre skade».

Sett i sammenheng med Israels herjinger på Gaza ser vi altså rimelig klart at flere av disse punktene kan tolkes som oppfylt:

1. Israel bruker enorm vold mot sivile på Gaza.
2. Israel har klare ambisjoner om at sivilbefolkningen skal vende ryggen til Hamas.
3. Israels kommunikasjon kan åpenbart tolkes som trusler og bidrar til å skape frykt blant sivilbefolkningen, for å oppnå et politisk mål.

Man kan mene mye om Hamas (og mange andre mer eller mindre demokratisk legitimerte politiske ledelsesinstitusjoner med varierende grad av vestlig støtte, avhengig av geopolitiske interesser), men per dags dato er Hamas også fortsatt den siste valgte representasjonen for befolkningen på Gaza, så med en litt løs definisjon av hva som utgjør en «regjering» vil Hamas kunne omfattes av begrepet.

Generelt er det mer vanlig å ikke omtale den «sterke parten» som en terrorist. Det er ofte den sterke parten som definerer hvem terroristene er, og sånn sett kreves det en form for underlegenhet for å i det hele tatt kunne være en terrorist. Dermed vil det bare være Hamas som kan være terrorist, ikke fordi deres gjerninger er kvalitativt mer forkastelig enn Israels gjerninger, men rett og slett fordi de er den svake parten i konflikten. Dermed vil heller ikke Stoltenberg, NATO eller deres støttespillere i Norges politiske ledelse kunne være «terrorister», rett og slett fordi de er den sterke parten i de fleste konfliktene.

Selv hvis alle andre kriteriene er huka av, så vil det siste som avgjør hvem som er en terrorist, og hvem som er den «legitime» parten i konflikten avgjøres av hvem som er den sterke parten. Terrorisme blir dermed et rent propagandabegrep for overmakten. Dette betyr ikke (før noen hevder at jeg støtter terrorister) at alt som stemples som terrorisme er legitim motstand mot overmakten.

I tillegg bruker vi terrorismebegrepet om svært ulike aktører. Det finnes helt legitime argumenter for å omtale Hamas som en terrororganisasjon, men hvis vi bruker terrorisme som et propagandabegrep som vi knytter sterke følelser til, istedenfor å bruke det rent deskriptivt og med nyanseringer som beskriver ulike typer terrorisme, vil det være andre begreper som er mer beskrivende, som «assymetrisk krigføring».

Hva skjer dersom vi fjerner kravet om at en må være en underlegen part for å kunne være terrorist, og dermed legger opp til at det ikke er den sterkestes rett å definere hvem som er terroristene? Da er det mye som taler for at mennesker som er utsatt for NATOs herjinger i verden, bidrag til regimeskifter som ikke alltid hadde demokratisk forankring i befolkningen, og drap på utallige sivile, anser dette som terror. Dermed vil både NATOs generalsekretær og statsministeren i et NATO-medlemsland, som Norge, være representanter for det NATOs ofre opplever som «terrorister».

At det finnes forståelige tolkninger som ender opp med at både Jonas Gahr Støre óg Anders Behring Breivik kan oppfattes som terrorist av noen, viser bare at terrorisme er et stort begrep som rommer mye. Det betyr på ingen måte at det er «ingen forskjell mellom [Jonas Gahr Støre] og Breivik», slik Hoem tolka Kaurs ytringer.

Kaurs ytringer var altså unøyaktige og feil. Istedenfor å si at «terrorister ikke bruker turban, ikke heter Ahmed eller Muhammed», men at de «bruker dress og slips, og heter Netanyahu, Biden, Støre og Stoltenberg og Tangen», kan vi heller ende opp med noe i denne duren:

«Terrorister bruker turban, dress, slips, hijab, band-tskjorter, politiuniform, crocs, sandaler, gummistøvler og høye hæler. De heter Ahmed, Muhammed, Breivik, Stoltenberg, Støre, Biden, Tangen, Meinhof, Baader, Netanyahu og Manshaus.»

Alle disse vil under visse omstendigheter kunne rammes av en eller annen form for terrordefinisjon, helt uten at det ikke finnes forskjell på dem, og det er også slik jeg hele veien har tolka Kaur, samtidig som jeg syntes at retorikken hennes bomma litt. Det er også den konsekvente linja Rød Ungdom sto for 26. september 2001, da de, bare to uker etter at George W. Bush, den demokratisk valgte representanten for «vår viktigste allierte», ble utsatt for det verste angrepet landet hadde opplevd i nyere historie, kom med en uttalelse. Der insinuerte de noe så avskyelig som at denne mannen kunne bli skyldig i terrorisme, ved å skrive at «Raud Ungdom tar avstand frå alle former for terrorisme – uansett om terroristane er fanatiske religiøse, høgreekstreme fascistar eller amerikanske presidentar. Vi fordømmer vold mot sivile, uansett om dei bur i New York eller Kabul.»

Jeg synes det er fint at Kaur modererer seg litt og at hun beklager for å ha vært litt unøyaktig og kjapp på avtrekkeren. Mer enn det synes jeg ikke hun trenger å beklage. På samme måte synes jeg det hadde vært helt kurant om Hoem, selv om jeg kan forstå hennes umiddelbare og helt menneskelige reaksjon, kom med en beklagelse for å ha insinuert at Kaur mener at det ikke er forskjell på Breivik og Støre. Breivik og 22. juli ble ikke nevnt før Hoem gjorde det.

Et ugjenkjennelig Rød Ungdom?

Noe jeg har hørt og lest flere steder er at folk hevder at de ikke kjenner igjen Rød Ungdom lenger og at Kaurs ytringer står for noe helt nytt som ikke hadde plass i Rød Ungdom de siste 10-15 årene. Det er en opplevelse som jeg, som selv har viet store deler av mitt liv fra 2010-2019 til Rød Ungdom, ikke deler. Kaurs ytringer står ikke for noe som Rød Ungdom aldri har ment. Det er ytringer som neppe hadde overrasket meg å høre på hvilken som helst konferanse i Rød Ungdom gjennom den tida jeg har vært aktiv i organisasjonen. Kanskje noen av de litt eldre medlemmene ville skvist inn en «Dette er litt overivrig og unøyaktig, vær obs på å ikke spissformulere for mye, og få frem nyansene utad», og i den grad det hadde vist seg at noen faktisk mente at Hamas utelukkende er snille geriljakrigere som forsvarer Palestina, mens Støre er en skummel terrorist som dreper barn, så hadde det blitt tatt tak i også den gangen.

Det fremstår som om det har vært flere og mer personlige konflikter i Rød Ungdom, som har bidratt til en litt for stor vilje til å vranglese gamle kamerater og å tolke dem på verst mulig vis. De interne konfliktene kan jeg ikke mene alt for mye om, annet enn at det fremstår som om det har gått fullstendig over styr og at ingen av partene har vært nevneverdig flink til å kommunisere og samarbeide bra.

Jeg kan ta feil, men jeg kan heller ikke se for meg eller huske at en av de lederne jeg har opplevd og jobba med i perioden jeg var aktiv, har eller ville ytra seg slik som Kaur. Det handler litt mer om at de putta litt mer betenkningstid mellom impuls og ytring i sin lederrolle. De skilte i større grad mellom hva man kan si i en litt uformell setting og over en pils med gode venner, og hva de sa i rollen som leder i Rød Ungdom. Samtidig får jeg inntrykk av at måten folk bruker sosiale medier på har endra seg. Man opplever i større grad en mer flytende blanding av formelle roller og privatpersonen. TikTok-kontoen til Kaur framstår mer som «profilen til Amrit, som tilfeldigvis også er leder i Rød Ungdom», heller enn «jobbprofilen til den veldig seriøse politikeren Amrit Kaur (leder i Rød Ungdom) som aldri ville sagt noe som opprører stortingspresidenten nok til å klubbe henne ned».

Det synes jeg har sin egen sjarm. Politikk handler ikke om å alltid si de rette tingene på en måte som ikke støter noen. Politikk handler i stor grad om følelser og folks faktiske liv. Hva slags politikk som føres handler om liv og død, og på sitt mest brutale kan politikernes vedtak være forskjellen på om en sosialstønadsmottaker henger seg på loftet eller har nok råd til å brødfø seg selv og familien sin. Også dette er en spissformulering som noen kan reagere på, uten at jeg mener at Erna Solberg eller andre som stemmer for usosial politikk, direkte og med vilje har forårsaket et selvmord. Verden og menneskene som lever i den er mye mer komplekse enn spissformuleringene man får plass til når programlederen i Dax18 har bestemt seg for at du skal si noe vettugt om både kommunisme, Hamas og krigen i Ukraina i en debatt på 10 minutt. Da synes jeg at det er en nødvendighet at de følelsene får sin plass i aktivismen og den politiske debatten, og slik ser jeg på Kaur som den typen aktivist/politiker som jeg til enhver tid vil foretrekke foran en kjedelig Jonas Gahr Støre. Kaur framstår som et menneske med sine feil og mangler her og nå, heller enn å være den strømlinjeformede politikeren som får applaus og klapp på skuldra for å innrømme å ha vært litt forvirra, rebelsk og sårbar ungdom en gang i fortida. Det er forfriskende.

Her synes jeg også at Rødt har svikta ungdomsorganisasjonen sin fullstendig. Martinussen kunne med fordel tatt en Erna og vært den «voksne» som stiller seg litt beskyttende foran ungen sin og, med tydelig hakk i plata, gjentar «Jeg ville ikke brukt de ordene», for å eventuelt ta en alvorsprat på bakrommet. Det hadde vært langt mer sympatisk enn offentlig fordømmelse og en eller annen superviktig lokalpolitiker som roper om å kutte støtten til ungdomsorganisasjonen – den ungdomsorganisasjonen som i alle år har bidratt stort til å engasjere ungdommer, hvorav mange nå har sentrale roller i Rødt og bærer partiet.

Det er fint å se noen livstegn fra Rød Ungdom igjen. Det er fint å se at organisasjonen står for noe mer enn kontinuerlig valgkamp og å være ett hakk mer sosiale enn SU, og to hakk mer sosiale enn AUF. Hvis det eneste som til syvende og sist bestemmer partivalget mellom Rødt, SV og Arbeiderpartiet er hvor mange prosent man vil skatte, eller om man vil ta imot 100, 50 eller 10 flyktninger, så har Rødt utspilt sin rolle som et selvstendig og uavhengig parti i mine øyne.

Jeg konkluderer nok ulikt med Kaur i flere saker, men hun representerer mye av det som en gang gjorde at jeg gikk fra å ikke bry meg noe særlig om politikk og verden rundt meg, til å faktisk bli engasjert i Rød Ungdom. Den delen av Rød Ungdom synes jeg hadde blitt litt usynlig de siste årene, men jeg er glad den er tilbake – selv om det betyr litt refs av Lars Nehru Sand, moralsk panikk i stortingskorridorene og en beklagelse for å ha vært litt overivrig en gang iblant.

Hvis du ønsker å diskutere og komme med direkte tilbakemelding kan du enkelt følge og kontakte meg på @nrmn@sosialist.party på Mastodon. Annen kontaktinformasjon finner du på nrmn.no. Ønsker du å få nye innlegg rett i innboksen kan du enkelt abonnere via RSS eller ved å skrive inn eposten din her!

Før noen prøver å tillegge meg meninger jeg ikke har: Jeg synes det er forferdelig at barns og siviles liv går tapt. Jeg vet at jeg ikke har sett de verste bildene, men det jeg har sett er nok til at det gjør vondt i sjela og at det er noe jeg ikke ønsker at noen skal oppleve.

Samtidig synes jeg at det veldig ensporede fordømmelseskoret vi har sett i media og blant politikerne våre de siste dagene går litt vel langt. En skulle nesten trodd at dette var et helt uventa bakholdsangrep på en uskyldig stat i fredstid – noe det så absolutt ikke er.

Jeg har sett folk sammenligne palestinerne med Russland og Israel med Ukraina. Om denne sammenligninga i det hele tatt skal ha noe for seg er rollefordelingen motsatt.

Jeg tviler ikke ett sekund på at ukrainske soldater har begått krigsforbrytelser mot russere. Det får meg ikke til å vike fra mitt standpunkt om at Russland er aggressoren og okkupanten, og at det er både riktig og viktig å støtte den ukrainske motstandskampen, om nødvendig også med våpen. Det gjør jeg helt uten å vite om alle parter på ukrainsk side har edle hensikter. Jeg kan ikke nekte ukrainerne sin motstandskamp av frykt for hvilke konflikter som måtte vente når ukrainerne skal gjenoppbygge sitt eget samfunn når de har fordrevet okkupanten.

Hvorfor skal jeg ikke følge samme prinsipp når det gjelder palestinernes frigjøringskamp?

Israel som okkupant har målretta fordrevet folk fra sine hjem for å skape plass til bosettere og systematisk tilintetgjort store deler av det lille som er igjen av Palestina. Det er Israel som er okkupanten, og som avgjør etter eget forgodtbefinnende hvorvidt palestinerne har tilgang til strøm, mat, vann og medisiner.

Hvor mange ganger har vi akseptert at sivile palestinere har mista livet fordi okkupanten skal ha retten til å forsvare seg mot de underlegne ofrene sine?

Skal vi virkelig fortelle palestinerne, som er okkupert av en atommakt styrt av religiøse ekstremister med en idé om “det utvalgte folk” og som stadig vekk bryter palestinernes essensielle menneskerettigheter, hvordan de skal drive motstandskamp mot okkupanten?

Jeg skulle virkelig ønske at det fantes flere sterke aktører med et mer demokratisk sinnelag enn Hamas som driver frigjøringskampen videre. Jeg skulle ønske at palestinerne kunne fått den samme unisone vestlige støtten som ukrainerne får i møte med sin okkupant. Men det gjør de ikke. Palestinerne tvinges inn i en situasjon der de tydeligste og største støttespillerne har en mer antisemittisk agenda, og der det vi kaller terror nærmest blir eneste middel de har igjen, og noe folk er villige til å godta i fortvilelsen de opplever mot den overlegne atommakten Israel.

Jeg tror oppriktig at jeg også hadde mista all empati med okkupantstaten dersom jeg hadde vært utsatt for den samme behandlingen som palestinerne har vært utsatt for i mange år, og jeg vil ikke garantere for at jeg ville klart å holde på den samme privilegerte pasifismen som vi kan tillate oss i et av de rikeste og fredeligste landene på denne kloden.

Jeg tror de færreste i Norge ønsker seg det samfunnet som den mer ekstreme fløyen i Hamas ønsker, og jeg er sikker på at ingen ønsker at noen skal måtte gjennomgå den typen horror som mange sivile har opplevd i Israel og Palestina de siste dagene. Men det er umulig å plassere hovedansvaret for denne krigen hos andre enn okkupanten, Israel, som aldri ønska en fred som også tar hensyn til palestinerne.

Hvis du ønsker å diskutere og komme med direkte tilbakemelding kan du enkelt følge og kontakte meg på @nrmn@sosialist.party på Mastodon. Annen kontaktinformasjon finner du på nrmn.no. Ønsker du å få nye innlegg rett i innboksen kan du enkelt abonnere via RSS eller ved å skrive inn eposten din her!

Tags: #Palestina #Israel #Ukraina #Russland #politikk #InternasjonalPolitikk

Når vi så kritiseres for dobbeltmoral er det lett å rope “whataboutism” og å kreve å ha fokus på at vi handler riktig nå og at det ikke hjelper å snakke om hvor verdiene våre var da vi dro skitings hjem fra pub etter kampene under fotball-VM i Russland i 2018, fire år etter at Russland allerede hadde invadert og annektert deler av Ukraina. Russland er ikke akkurat kjent for å være godhetens vugge når det gjelder menneskerettigheter heller.

Vi godtar at VM i 2026 delvis arrangeres i USA, et land som har bomba sønder og sammen mange land vi gjerne skulle feira fotball-VM ilag med, et land der det fortsatt finnes noe så barbarisk som dødsstraff og et land i fritt forfall, der flere delstater igjen har begynt å praktisere totalforbud mot abort.

Vi godtar også at det blir EM i Tyskland i 2024, et land som profitterer stort på krig og menneskerettighetsbrudd ved å selge våpen til land som Qatar og Israel. Hvert arrangement i et EU-land skjer mens allsangen på stadion overdøver lyden av druknende flyktninger ved EUs ytre grenser.

Premier League, der skitne penger fra totalitære regimer står for mye av inntektene og blant annet fyller lommene til hele Norges godgutt Erling Braut Haaland, er et produkt Viaplay kan ta seg betalt 649,– i måneden for.

De fleste av oss har en eller annen moral vi ønsker å leve etter, men den vil ofte komme i konflikt med vår egen komfort. Mange vil hevde vi er glad i dyr, men det er varierende hvor villige vi er til å la være å spise dem. Veldig mange misliker hva Elon Musk holder på med på Twitter, men for enkelte vil det være lett å finne gode unnskyldninger for å fortsette å støtte han ved å bruke nettstedet. Noen misliker hva Emiratene holder på med, men det er jo himla gøy å se Haaland score for City, sant? Dobbeltmoralen lever i hver og en av oss, men kjepphestene våre varierer.

Jeg tror ikke at boikott av VM i Qatar er grunnleggende rasistisk, slik noen har framstilt det, men jeg mener absolutt at en underliggende rasisme gjør det lettere å boikotte VM i Qatar enn det hadde vært å boikotte VM i USA eller EU.

Kanskje en boikott ikke er feil, men en boikott av én VM i ett spesifikt land vil oppnå veldig lite i Qatar. Sportsvasking er et problem som trekker seg gjennom store deler av toppidretten der det er store penger involvert. Kanskje boikotten må være større, omfatte FIFA, Premier League, Formel 1 , OL og hva det måtte være i sin helhet. Boikotten må ramme organisasjonene som gjør sportsvasking mulig. Men hvor mange vil være villige til det, nå som vi har vært så gode og brakt et stort offer ved å boikotte en hel VM?

Hvis du ønsker å diskutere og komme med direkte tilbakemelding kan du enkelt følge og kontakte meg på @nrmn@sosialist.party på Mastodon. Annen kontaktinformasjon finner du på nrmn.no. Ønsker du å få nye innlegg rett i innboksen kan du enkelt abonnere via RSS eller ved å skrive inn eposten din her!

Tags: #fotball #VM #Qatar #sportsvasking #sport #boikott #menneskerettigheter

Først må jeg innrømme å ha fulgt veldig lite med på Antonsens karriere og dermed ikke kan ytre meg om hvorvidt holdningene også skinner gjennom her og der i hans daglige virke. Uansett er ikke målet mitt å fatte en endelig dom over hvor rasistisk Antonsen er på en skala fra 1-10, men å heller løfte samtalen til et mer generelt nivå vi alle kan dra noe ut av for å lære. Det hadde vært alt for lettvint å gjøre rasismedebatten til en sak om hvorvidt Atle Antonsen er rasist eller ikke.

Når det er sagt, så er oppførselen og uttalelsene han viste ovenfor Sumaya Jirde Ali grovt rasistisk og umulig å rettferdiggjøre uansett hva intensjonen hans var. Ifølge Jirde Ali gikk Antonsen fra å starte samtalen på engelsk med «What are you... how are you» til å bli aggressiv etter at hun poengterte at hun kan norsk, noe Antonsen selvsagt visste fra før. Etter litt fram og tilbake der han også ble fysisk, følger han opp med å si «du [Jirde Ali] er for mørkhudet til å være her» før han spør resten av gjengen rundt bordet om de er enige. Med unntak av Jirde Alis venninne og Maria Stavang er det ingen som velger å reagere eller gripe inn.

I lyset av denne saken valgte også Johannes Hellemo Loftsgård å dele en egen opplevelse han har hatt med Antonsen i 2016. Loftsgård, som har diagnosen cerebral parese, bruker rullestol. Da han, som da var stor fan av Antonsen, ville snakke med han for å ta et bilde sammen, hilste Antonsen med å si «Hvorfor sitter du i den stolen der, din jævla grønnsak?», spørre om «hvorfor [han] ikke bare kan reise meg opp og gå som normale folk» og å ta tak i rullestolen, trille han mot trappa i full fart og å true med å rulle han ned trappa.

Antonsens beklagelser

Hvordan man tolker Antonsens beklagelser vil kunne variere, men jeg velger å være så godtroende at jeg anser dem som genuine og ærlige. Antonsen avviser ikke det som Jirde Ali og Loftsgård forteller om. I et facebookinnlegg kommer han med en rimelig uforbeholden beklagelse til Jirde Ali:

Denne kvelden møtte hun en full komiker som lirte av seg helt utrolig dumme ting. Det er ingen unnskyldning at de idiotiske kommentarene var et slags forsøk på spøk. For det jeg sa var bare idiotisk. Punktum.

[...] Unnskyld, Sumaya Jirde Ali. Unnskyld, dere andre som var til stede den kvelden. Og unnskyld til alle dere andre som blir lei seg eller forbanna over mitt ekstremt klønete forsøk på å være morsom. Dette var ikke morsomt. Dette er ikke morsomt. Det kommer aldri til å bli det heller.

[...] Jeg skjønner at jeg må revurdere mitt forhold til alkohol og hvordan jeg kommuniserer med folk under alkoholpåvirkning. Det er åpenbart at dette står i kontrast til hvordan jeg opplever meg selv.

Han innrømmer at ingenting av det han gjorde var greit, uansett kontekst. Samtidig holder han fast på at det var et forsøk på humor. Antonsen er ikke alene om å ha det som etter min mening er litt tvilsomme oppfatninger av humor. I kategorien av middelaldrende hvite menn med flat og elendig humor som rakker ned på minoritetsgrupper har vi blant annet Ricky Gervais sine «høhøhø, kvinner med kuk»-vitser i hans Netflix-spesial SuperNature, eller Tore Sagens innslag som NRK valgte å fjerne fra Radioresepsjonen etter at det haglet med kritikk. Sakene skiller seg selvfølgelig ved at mens Gervais og Sagen sa det i en kontekst der publikum tydelig visste at de i det minste prøvde å være morsomme, så ble dette veldig alvorlig da Atle Antonsen begynte å bruke den samme “humoren” for å trakassere Sumaya Jirde Ali på bar.

Jeg mener ikke at innslag av typen Gervais og Sagen kom med skal forbys, men jeg ønsker meg absolutt en verden der de ikke lenger finnes, og enn så lenge mener jeg absolutt at de skal kritiseres fordi de nettopp bidrar til at andre kan bruke denne typen humor på en trakasserende måte i hverdagen, slik som det skjedde i begge Antonsen-sakene. Samtidig gjør de det lettere for dem som faktisk mener det som Sagen, Gervais, Antonsen og andre ytrer som en vits, om det nå er nazister eller transfober. Når det alltid vil være mulig å så tvil om intensjonen blir det lettere å skjule trusler og hat bak humor og å ikke bli straffa for det, både sosialt og juridisk.

Det som er interessant, og som også er noe av kjernen i hverdagsrasismen som ofte kommer til uttrykk på mer subtile måter, i form av små kommentarer og handlinger og som kan skjules bak ord som egentlig kan høres hyggelige ut, er at Antonsen selv skriver at «dette står i kontrast til hvordan jeg opplever meg selv». Dette er han innom flere ganger i beklagelsen sin:

Jeg har alltid respektert Sumaya. Hun er et forbilde og en sterk og viktig stemme. Det var mitt utgangspunkt da jeg gikk bort for å snakke med henne.

[...] Jeg vet hvilke verdier jeg har, og hva jeg står for. Jeg har aldri tenkt at det kan være mulig for meg å være rasistisk. Men etter denne kvelden og disse idiotiske kommentarene skjønner jeg at jeg må gå noen runder med meg selv.

Jirde Alis innlegg om saken gir inntrykk av at dette er genuint det Antonsen føler og tenker. Hun nevner en melding han sendte henne i 2018:

Vi har vært venner på Facebook, og i 2018, da jeg ble hetset av Resett, fikk jeg en melding fra Antonsen hvor det blant annet sto: «Stå virkelig på og ikke la deg dempe!»

Antonsens selvbilde er åpenbart at han ikke har en eneste celle i kroppen som kunne fått han til å tenke eller handle rasistisk. Når det han gjør åpenbart er stikk i strid med hans eget ideal, kan det være en sår og vond åpenbaring for han. Det handler like mye om Antonsens selvbilde som det handler om et generelt syn på hva rasisme er. Hvis vi har en oppfatning av at rasisme alltid må ha en ondskapsfull intensjon, innebære ekstrem dehumanisering og hat, og de vi i hovedsak tenker på når vi snakker om rasisme er Breivik, Manshaus og Hitler, så blir det å bli kalt rasist eller å bli gjort oppmerksom på at man uttrykker rasistiske holdninger til noe veldig sårt. I en slik virkelighetsforståelse er rasisme begrenset til noen historiske, enkeltstående hendelser, og de som er rasister ansees som råtne epler, heller enn å være ekstreme symptomer på noe mer systematisk som ligger et sted i den norske folkesjela.

Når det å bli gjort oppmerksom på rasisme av enkelte oppfattes som verre enn det å bli utsatt for rasisme vil reaksjonene ofte være deretter. Rent spekulativt kan det også være at Antonsens plutselige sinne dukka opp da Jirde Ali minte han på at han kunne snakke norsk med henne, og at det i seg sjøl var nok til å føle seg angrepet og reagere så ekstremt som han gjorde, men det vil bare Antonsen sjøl kunne svare på. Andre vil kunne tre inn i offerrollen, bli forbausa over hvordan noen kan være så respektløs å beskylde dem for rasisme. De vil gjerne komme med bortforklaringer som «Bestevennen min er brun, jeg kan ikke være rasist!», «Jeg syntes ikke det var noe stress å jobbe sammen med en araber for 15 år siden, så du kan neppe kalle meg rasist», «Jeg synes alle bare skal være like og ha de samme rettighetene jeg, og det har jeg lært barna mine også» eller «Eksen til tanta til en bekjent av en venn ble sammen med en som er mørkhuda, og jeg har aldri kalt han n-ordet!». Folk kan bli rimelig kreative når de skal avvise at noe de kan ha gjort og sagt kan ha vært rasistisk.

Dette er noe som Robin DiAngelo er inne på i boka «White fragility – why it's so hard for white people to talk about racism». DiAngelo mener at vi oftere må spørre oss hvordan vi har blitt påvirka av å være født inn i et system tufta på rasisme istedenfor å spørre om vi har blitt påvirka av det. Hva gjør det at vi er del av et samfunn som aktivt drev med å undertrykke urbefolkninga og prøvde å systematisk utrydde samisk kultur under fornorskingspolitikken? Hvor mye av virkelighetsbildet vårt er forma av historien, kulturen og samfunnet rundt oss? Hvilke holdninger har blitt gitt videre fra generasjon til generasjon? Hva er det som skjer underbevisst, som kan gjøre at ikke all vår oppførsel stemmer overens med våre progressive idealer? Og ikke minst, hvordan kan vi bli litt mindre rasistiske i morgen enn det vi er i dag og gjøre verden til et litt bedre sted?

Å være en god alliert

Det viktigste vil være å lytte til de som opplever rasisme, eller forsåvidt ableisme, transfobi og andre former for undertrykkelse. Jeg er vokst opp med å aldri oppleve rasisme retta mot meg. For meg er rasisme noe som andre blir utsatt for. Jeg har ikke fått de samme dumme «vitsene» slengt mot meg hundretusen ganger før, så jeg er definitivt ikke like god på å kjenne igjen rasisme som noen som har opplevd det kontinuerlig. Hvis en venn av meg forteller meg at noe jeg sier eller gjør har rasistiske undertoner, bør jeg selvsagt lytte og utforske det for å få litt bedre forståelse og komme til bunns i det. Mitt ansvar er å sørge for at vennene mine har grunn til å stole på at jeg ikke bare avviser dem, ler det bort eller kommer med dårlige unnskyldninger og bortforklaringer. Da gjør jeg det lettere for dem å si fra. Mitt ønske er å gjøre det så lett og trygt for mine venner å si fra at de tør å gjøre meg oppmerksom på sånt også når andre er til stede, slik at flere kan lære av mine feil og vi skaper en kultur der vi lytter til hverandre.

Det andre er å si fra der vi sjøl ser rasisme, homo- og transfobi, ableisme og mer. I begge Antonsen-sakene var det få som valgte å si noe eller gripe inn. I Sumaya Jirde Alis tilfelle ble hun møtt med kalde skuldre da hun konfronterte andre som fikk med seg det som skjedde. I Loftsgårds tilfelle var han så starstruck at han spilte med, lo og til og med takka Antonsen for hele seansen. Ingen av Antonsens venner grep inn. Noen kjente kanskje på et ubehag og skjønte at dette ikke var greit, men de bare lot det gå, enten ut av en slags omsorg for vennen de ikke ville såre, oppgitthet eller ønsket om å unngå en krangel. Ved å ikke gripe inn og å la være å ta et standpunkt bekrefter og støtter man opp under oppførselen, og den som blir utsatt for det blir stående alene mens alle ser på og vet hva som skjer. Når slike handlinger ikke får konsekvenser i form av kritikk og risikoen for at noen venner kanskje rett og slett ikke vil være vennen din lenger, og når folk kanskje til og med jatter med, ler og skaper et inntrykk av at det en gjør er morsomt, så vil oppførselen fortsette. Den som sier fra hjelper ikke bare en person som blir utsatt for noe ekstremt ubehagelig, men gir også vennen sin en mulighet til å bli et litt bedre menneske. Det ligger det også mye omsorg i.

Jeg synes at vi alle kan ha godt av å forestille oss en slik situasjon selv eller å tenke tilbake på en situasjon der vi kanskje skulle sagt fra, men ikke helt turte. For noen er det kanskje en kveld på pubben, for noen er det julemiddagen der alle de ekle, smårasistiske onklene og tantene sitter rundt bordet. Jeg vet for meg sjøl at det finnes situasjoner der jeg ikke sa fra, og jeg kan absolutt se for meg settinger der det er uhyre vanskelig for meg å si fra. Men ved å bli bevisst på det, ikke glemme de situasjonene og ikke minst å huske på at det er folk som lever med et langt større ubehag nettopp fordi folk ikke tør å gripe inn, blir jeg kanskje litt mer forberedt og klar til å stå imot den ubehagelige følelsen og frykten som får meg til å helst ville holde kjeft og lukke øynene, noe som alt for få gjorde da Antonsen var rasist på Bar Boca i Oslo.

Hvis du ønsker å diskutere og komme med direkte tilbakemelding kan du enkelt følge og kontakte meg på @nrmn@oslo.town på Mastodon. Annen kontaktinformasjon finner du på nrmn.no. Ønsker du å få nye innlegg rett i innboksen kan du enkelt abonnere ved å skrive inn eposten din her!

Tags: #rasisme #ableisme #transfobi #humor #trakassering

Her får du en veldig kort guide som får deg i gang og gir deg den letteste veien til å finne alle de norskspråklige brukerne som ikke gidder mer Muskorama og har funnet veien til Mastodon! Det viktigste nevnes først, også finner du litt tilleggsinformasjon under streken!

1. Lag deg bruker på Oslo.town! *

2. Sjekk innstillingene under utseende, og skru på det avanserte nettgrensesnittet. Det vil gi en TweetDeck-lignende opplevelse og litt mer oversikt.

3. Sjekk ut den lokale tidslinja! Her ser du alt som legges ut på Snabelen, og du kan trykke deg innom profilene og følge dem du ønsker å følge.

4. Søk på #NorskTut. Hashtaggen er populær blant norske brukere, og her vil du også finne flere innlegg av brukere som har registrert seg andre steder enn på Snabelen. Dem kan du også følge, akkurat som alle andre!

5. Tut i vei! På Mastodon tvitrer vi ikke, vi tuter! Bruk hashtaggen #NorskTut for å lettere bli sett, følg folk du ønsker, legg ut det du ønsker å dele, og spør om hjelp når du trenger det. Som du fort vil se er det et meget hyggelig og hjelpsomt norskspråklig miljø på Mastodon!

* Du kan sjølsagt velge hvilken som helst annen server (eller “instans”, som det gjerne kalles). Av norske servere finnes det også Sosialist.party (som er en server jeg driver, primært for folk som anser seg sjøl som en del av den norske venstresida), FriBygda.no, Samenet.social (en server primært for samer) og Snabelen. Det vil ikke nødvendigvis gjøre en stor forskjell. Du vil kunne samhandle med folk som er registrert andre steder på samme måte.

Hvordan finner jeg twittervennene mine?

• Du kan bruke verktøyet Movetodon til å se om noen av de du følger eller som følger deg på Twitter har lagt til Mastodon-brukeren sin i bioen, navnet eller en pinna tweet.
• @forteller@octodon.social tok initiativ til et dokument der Twitter-folk som ønsker å bli funnet kan skrive inn Mastodon-brukeren sin! Dette finner du her. Gjerne skriv deg opp på lista og følg dem du vil følge :)

Finnes det apper?

Ikke bare få! Noen er gratis, noen koster en liten sum. Gjerne sjekk denne oversikten for å se hvilke apper det finnes for din plattform. For iOS kan jeg anbefale Toot!, som jeg er veldig fornøyd med.

Hva mer?

@tanketom@tutoteket.no lagde en glimrende oversikt over ressurser som gjør det litt enklere å komme i gang med Mastodon på allheimen.no

Om du ønsker å ta kontakt med meg på Mastodon finner du meg på @nrmn@sosialist.party. Annen kontaktinformasjon finner du på nrmn.no.

Hvis du vil følge med på bloggen kan du også abonnere på e-post eller via RSS-leseren du foretrekker.

“Arguing that you don’t care about the right to privacy because you have nothing to hide is no different than saying you don’t care about free speech because you have nothing to say.” – Edward Snowden

«Jeg driver jo ikke med noe kriminelt, så jeg har ingenting å skjule» er et argument de fleste har hørt eller til og med brukt sjøl når diskusjoner rundt personvern oppstår. Folk deler feriebilder, spammer hele Instagram-feeden med bilder av den nyfødte ungen sin, deler sine tanker og erfaringer i grupper som omhandler psykisk helse og forteller de dypeste hemmelighetene til sine nærmeste venner på Messenger.

Ingenting av dette er kriminelt, og flere har blitt bevisste på hvordan de kan begrense hvem som kan se innleggene deres, for de vil kanskje ikke at den creepy naboen som har vært litt vel flørtete ser festbildene fra forrige helg. De færreste sender nudes og dick pics i familiechatten på Messenger, for det er få som vil ha samme forhold til bestemor på Hamar som de har til kjæresten sin. Mange ville heller ikke likt at informasjon om helsa deres blir fritt tilgjengelig for arbeidsgiveren deres og hele den øvrige verden, og de deler den jo bare med nærme venner og i grupper der folk kan relatere og gi gode råd. At du ikke har sett folk legge ut samtlige passordene sine på nett, blir litt uvel av tanken på at den kjipe eksen din har installert webcam på badet ditt, og at du ikke lar døra til leiligheten din stå åpen døgnet rundt, sånn at hvem som helst kan titte innom, er tegn på at det finnes visse ting du vil beskytte og ikke dele med hele verden. Her kommer det noen enkle grunner for hvorfor også du bør bry deg litt mer om personvern enn du allerede gjør:

1. Du har informasjon du vil beskytte best mulig. Som vist i eksemplene er ikke alt du deler noe du vil at hele verden skal få med seg. Du trenger ikke å ha gjort noe kriminelt for å ville beskytte privatlivet ditt. Tjenestene, appene og verktøyene du bruker i dag ivaretar ikke at du er beskytta best mulig.

2. Du bryr deg om dine kjente og kjære. Sjøl hvis du er en av de ytterst få menneskene som faktisk ikke ønsker å ha et privatliv, så gjør mest sannsynlig vennene dine det. Siden du fant veien til dette innlegget antar jeg likevel at du ønsker å gjøre en forskjell. Da har du allerede bedre forutsetninger enn dine venner og familien din, som fortsatt er uvitende. At du sjøl velger alternativer som ivaretar din rett til privatliv og får noen flere, uansett hvor få det måtte være, til å også bruke disse, viser du at du bryr deg om dem du står nær og gjør en bra innsats for å ivareta også deres rett til privatliv.

3. Noen er helt avhengige av å skjule noe. Dette kan være politiske dissidenter eller folk som blir forfulgt for sin legning, seksualitet, religiøs tilhørighet eller politiske meninger. Ved å bruke og støtte verktøy som er livsnødvendige for dem bidrar du til at de vedlikeholdes og utvikles videre. Kanskje du husker facebook-aksjonen der alle skulle sjekke inn på Standing Rock for å gjøre det vanskeligere for myndighetene å forfølge dem som faktisk demonstrerte? Akkurat denne aksjonen hadde kanskje bare liten effekt, men prinsippet er det samme. Jo flere som bruker tjenester som ivaretar personvern og sikkerhet, jo lettere blir det å gli inn i den store mengden av brukere for dem som er avhengig av disse verktøyene.

4. Du gir legitimitet til og avkrefter myter om det som er nyttige og nødvendige verktøy for mange. Mange har en idé om at det bare er kriminelle som bruker krypterte chattetjenester som Signal, og mange tror at den eneste grunnen for å bruke Tor, som gir deg tilgang til “det mørke nettet”, er å selge narkotika, overgrepsbilder, hyre inn leiemordere og andre skumle ting. Dette er feil. De allerfleste bruker disse tjenestene for helt uskyldige ting, som å unngå sensur, lese nyheter, besøke nettsider uten at Google og Facebook kan spore dem og mer. Ved at du, som mest sannsynlig er en lovlydig borger som ikke trenger å være redd for å være i politiets søkelys, bruker slike tjenester, bidrar du også til å avkrefte myten om at de er skapt for kriminelle.

5. Privatliv er en menneskerett. Retten til privatliv er forankra i artikkel 12 i FNs menneskerettighetserklæring. Ved å ivareta det er du altså overhodet ikke kriminell. Du bare ivaretar det som er en menneskerett, akkurat som retten til liv, å gifte deg med hvem du måtte ønske eller å ha et tak over hodet. Dette er ikke kontroversielt i det hele tatt.

6. Du bare bruker de rettighetene du allerede har. Ingen har rett til å blande seg inn i ditt politiske ståsted, din tro, fagforeningsmedlemskap, dine helseopplysninger og mer. Dette er ting du har krav på å beskytte. Ved å bruke verktøy som gir deg mulighet til å ha mer kontroll over dine opplysninger får du bare enda mer trygghet og bidrar til at dine grunnleggende rettigheter blir ivaretatt, helt uten å måtte stole blindt på at staten, Google eller en nysgjerrig nabo respekterer dine rettigheter. Du skal ikke måtte rettferdiggjøre dette. Bra personvern bør være standarden, ikke unntaket, og du kan bidra til det.

7. Du kan bidra til et mer mangfoldig internett og til å legge press på de store selskapene. Per i dag er det noen store selskaper, som Facebook og Google, som nærmest har monopol på all kommunikasjon. Ved å bruke andre tjenester som er tryggere bidrar du til å både svekke deres monopol, óg du bidrar til at de etter hvert blir nødt til å ta personvern mer på alvor. Personvern skal være mer enn bare noe mellom deg og Google. Ikke minst bidrar du til å svekke gruppepresset om at alle må være på Facebook bare fordi alle andre er der og åpner også for at det blir lettere for vennene dine å ta fornuftige valg.

Hvis du har lært noe nytt, denne artikkelen har hjulpet deg eller du synes at den kan være nyttig for andre blir jeg veldig glad om du deler den videre, om det nå er på Facebook, Twitter, Messenger eller MySpace!

Hvis du ønsker å kommentere eller diskutere finner du meg på Mastodon: @nrmn@oslo.town :) Annen kontaktinformasjon finner du på nrmn.no. Om du ønsker å få nye innlegg rett i innboksen kan du også abonnere bloggen via epost her: