Om motstandskamp og okkupanter.
Dette innlegget ble først publisert som en oppstykka tråd på Mastodon. Jeg gjorde noen små endringer som ikke endrer innholdet.
Før noen prøver å tillegge meg meninger jeg ikke har: Jeg synes det er forferdelig at barns og siviles liv går tapt. Jeg vet at jeg ikke har sett de verste bildene, men det jeg har sett er nok til at det gjør vondt i sjela og at det er noe jeg ikke ønsker at noen skal oppleve.
Samtidig synes jeg at det veldig ensporede fordømmelseskoret vi har sett i media og blant politikerne våre de siste dagene går litt vel langt. En skulle nesten trodd at dette var et helt uventa bakholdsangrep på en uskyldig stat i fredstid – noe det så absolutt ikke er.
Jeg har sett folk sammenligne palestinerne med Russland og Israel med Ukraina. Om denne sammenligninga i det hele tatt skal ha noe for seg er rollefordelingen motsatt.
Jeg tviler ikke ett sekund på at ukrainske soldater har begått krigsforbrytelser mot russere. Det får meg ikke til å vike fra mitt standpunkt om at Russland er aggressoren og okkupanten, og at det er både riktig og viktig å støtte den ukrainske motstandskampen, om nødvendig også med våpen. Det gjør jeg helt uten å vite om alle parter på ukrainsk side har edle hensikter. Jeg kan ikke nekte ukrainerne sin motstandskamp av frykt for hvilke konflikter som måtte vente når ukrainerne skal gjenoppbygge sitt eget samfunn når de har fordrevet okkupanten.
Hvorfor skal jeg ikke følge samme prinsipp når det gjelder palestinernes frigjøringskamp?
Israel som okkupant har målretta fordrevet folk fra sine hjem for å skape plass til bosettere og systematisk tilintetgjort store deler av det lille som er igjen av Palestina. Det er Israel som er okkupanten, og som avgjør etter eget forgodtbefinnende hvorvidt palestinerne har tilgang til strøm, mat, vann og medisiner.
Hvor mange ganger har vi akseptert at sivile palestinere har mista livet fordi okkupanten skal ha retten til å forsvare seg mot de underlegne ofrene sine?
Skal vi virkelig fortelle palestinerne, som er okkupert av en atommakt styrt av religiøse ekstremister med en idé om “det utvalgte folk” og som stadig vekk bryter palestinernes essensielle menneskerettigheter, hvordan de skal drive motstandskamp mot okkupanten?
Jeg skulle virkelig ønske at det fantes flere sterke aktører med et mer demokratisk sinnelag enn Hamas som driver frigjøringskampen videre. Jeg skulle ønske at palestinerne kunne fått den samme unisone vestlige støtten som ukrainerne får i møte med sin okkupant. Men det gjør de ikke. Palestinerne tvinges inn i en situasjon der de tydeligste og største støttespillerne har en mer antisemittisk agenda, og der det vi kaller terror nærmest blir eneste middel de har igjen, og noe folk er villige til å godta i fortvilelsen de opplever mot den overlegne atommakten Israel.
Jeg tror oppriktig at jeg også hadde mista all empati med okkupantstaten dersom jeg hadde vært utsatt for den samme behandlingen som palestinerne har vært utsatt for i mange år, og jeg vil ikke garantere for at jeg ville klart å holde på den samme privilegerte pasifismen som vi kan tillate oss i et av de rikeste og fredeligste landene på denne kloden.
Jeg tror de færreste i Norge ønsker seg det samfunnet som den mer ekstreme fløyen i Hamas ønsker, og jeg er sikker på at ingen ønsker at noen skal måtte gjennomgå den typen horror som mange sivile har opplevd i Israel og Palestina de siste dagene. Men det er umulig å plassere hovedansvaret for denne krigen hos andre enn okkupanten, Israel, som aldri ønska en fred som også tar hensyn til palestinerne.
Hvis du ønsker å diskutere og komme med direkte tilbakemelding kan du enkelt følge og kontakte meg på @nrmn@sosialist.party på Mastodon. Annen kontaktinformasjon finner du på nrmn.no. Ønsker du å få nye innlegg rett i innboksen kan du enkelt abonnere via RSS eller ved å skrive inn eposten din her!
Tags: #Palestina #Israel #Ukraina #Russland #politikk #InternasjonalPolitikk