Refleksjoner rundt Atle Antonsen
Sakene (Sak 1 | Sak 2) rundt Atle Antonsens mildt sagt problematiske oppførsel har fått enorm mediedekning og blitt hyppig diskutert i sosiale medier de siste dagene. Sjøl om det gjenstår å se hva rettsvesenet kommer fram til, ser det ut til at Antonsen ikke avviser hendelsene som har blitt omtalt. Diskusjonen dreier seg altså mer om hva som var hans intensjoner, hvorvidt intensjonene rettferdiggjør hans handlinger og ytringer óg hvorvidt alt er greit å si så lenge man kaller det humor.
Først må jeg innrømme å ha fulgt veldig lite med på Antonsens karriere og dermed ikke kan ytre meg om hvorvidt holdningene også skinner gjennom her og der i hans daglige virke. Uansett er ikke målet mitt å fatte en endelig dom over hvor rasistisk Antonsen er på en skala fra 1-10, men å heller løfte samtalen til et mer generelt nivå vi alle kan dra noe ut av for å lære. Det hadde vært alt for lettvint å gjøre rasismedebatten til en sak om hvorvidt Atle Antonsen er rasist eller ikke.
Når det er sagt, så er oppførselen og uttalelsene han viste ovenfor Sumaya Jirde Ali grovt rasistisk og umulig å rettferdiggjøre uansett hva intensjonen hans var. Ifølge Jirde Ali gikk Antonsen fra å starte samtalen på engelsk med «What are you... how are you» til å bli aggressiv etter at hun poengterte at hun kan norsk, noe Antonsen selvsagt visste fra før. Etter litt fram og tilbake der han også ble fysisk, følger han opp med å si «du [Jirde Ali] er for mørkhudet til å være her» før han spør resten av gjengen rundt bordet om de er enige. Med unntak av Jirde Alis venninne og Maria Stavang er det ingen som velger å reagere eller gripe inn.
I lyset av denne saken valgte også Johannes Hellemo Loftsgård å dele en egen opplevelse han har hatt med Antonsen i 2016. Loftsgård, som har diagnosen cerebral parese, bruker rullestol. Da han, som da var stor fan av Antonsen, ville snakke med han for å ta et bilde sammen, hilste Antonsen med å si «Hvorfor sitter du i den stolen der, din jævla grønnsak?», spørre om «hvorfor [han] ikke bare kan reise meg opp og gå som normale folk» og å ta tak i rullestolen, trille han mot trappa i full fart og å true med å rulle han ned trappa.
Antonsens beklagelser
Hvordan man tolker Antonsens beklagelser vil kunne variere, men jeg velger å være så godtroende at jeg anser dem som genuine og ærlige. Antonsen avviser ikke det som Jirde Ali og Loftsgård forteller om. I et facebookinnlegg kommer han med en rimelig uforbeholden beklagelse til Jirde Ali:
Denne kvelden møtte hun en full komiker som lirte av seg helt utrolig dumme ting. Det er ingen unnskyldning at de idiotiske kommentarene var et slags forsøk på spøk. For det jeg sa var bare idiotisk. Punktum.
[...] Unnskyld, Sumaya Jirde Ali. Unnskyld, dere andre som var til stede den kvelden. Og unnskyld til alle dere andre som blir lei seg eller forbanna over mitt ekstremt klønete forsøk på å være morsom. Dette var ikke morsomt. Dette er ikke morsomt. Det kommer aldri til å bli det heller.
[...] Jeg skjønner at jeg må revurdere mitt forhold til alkohol og hvordan jeg kommuniserer med folk under alkoholpåvirkning. Det er åpenbart at dette står i kontrast til hvordan jeg opplever meg selv.
Han innrømmer at ingenting av det han gjorde var greit, uansett kontekst. Samtidig holder han fast på at det var et forsøk på humor. Antonsen er ikke alene om å ha det som etter min mening er litt tvilsomme oppfatninger av humor. I kategorien av middelaldrende hvite menn med flat og elendig humor som rakker ned på minoritetsgrupper har vi blant annet Ricky Gervais sine «høhøhø, kvinner med kuk»-vitser i hans Netflix-spesial SuperNature, eller Tore Sagens innslag som NRK valgte å fjerne fra Radioresepsjonen etter at det haglet med kritikk. Sakene skiller seg selvfølgelig ved at mens Gervais og Sagen sa det i en kontekst der publikum tydelig visste at de i det minste prøvde å være morsomme, så ble dette veldig alvorlig da Atle Antonsen begynte å bruke den samme “humoren” for å trakassere Sumaya Jirde Ali på bar.
Jeg mener ikke at innslag av typen Gervais og Sagen kom med skal forbys, men jeg ønsker meg absolutt en verden der de ikke lenger finnes, og enn så lenge mener jeg absolutt at de skal kritiseres fordi de nettopp bidrar til at andre kan bruke denne typen humor på en trakasserende måte i hverdagen, slik som det skjedde i begge Antonsen-sakene. Samtidig gjør de det lettere for dem som faktisk mener det som Sagen, Gervais, Antonsen og andre ytrer som en vits, om det nå er nazister eller transfober. Når det alltid vil være mulig å så tvil om intensjonen blir det lettere å skjule trusler og hat bak humor og å ikke bli straffa for det, både sosialt og juridisk.
Det som er interessant, og som også er noe av kjernen i hverdagsrasismen som ofte kommer til uttrykk på mer subtile måter, i form av små kommentarer og handlinger og som kan skjules bak ord som egentlig kan høres hyggelige ut, er at Antonsen selv skriver at «dette står i kontrast til hvordan jeg opplever meg selv». Dette er han innom flere ganger i beklagelsen sin:
Jeg har alltid respektert Sumaya. Hun er et forbilde og en sterk og viktig stemme. Det var mitt utgangspunkt da jeg gikk bort for å snakke med henne.
[...] Jeg vet hvilke verdier jeg har, og hva jeg står for. Jeg har aldri tenkt at det kan være mulig for meg å være rasistisk. Men etter denne kvelden og disse idiotiske kommentarene skjønner jeg at jeg må gå noen runder med meg selv.
Jirde Alis innlegg om saken gir inntrykk av at dette er genuint det Antonsen føler og tenker. Hun nevner en melding han sendte henne i 2018:
Vi har vært venner på Facebook, og i 2018, da jeg ble hetset av Resett, fikk jeg en melding fra Antonsen hvor det blant annet sto: «Stå virkelig på og ikke la deg dempe!»
Antonsens selvbilde er åpenbart at han ikke har en eneste celle i kroppen som kunne fått han til å tenke eller handle rasistisk. Når det han gjør åpenbart er stikk i strid med hans eget ideal, kan det være en sår og vond åpenbaring for han. Det handler like mye om Antonsens selvbilde som det handler om et generelt syn på hva rasisme er. Hvis vi har en oppfatning av at rasisme alltid må ha en ondskapsfull intensjon, innebære ekstrem dehumanisering og hat, og de vi i hovedsak tenker på når vi snakker om rasisme er Breivik, Manshaus og Hitler, så blir det å bli kalt rasist eller å bli gjort oppmerksom på at man uttrykker rasistiske holdninger til noe veldig sårt. I en slik virkelighetsforståelse er rasisme begrenset til noen historiske, enkeltstående hendelser, og de som er rasister ansees som råtne epler, heller enn å være ekstreme symptomer på noe mer systematisk som ligger et sted i den norske folkesjela.
Når det å bli gjort oppmerksom på rasisme av enkelte oppfattes som verre enn det å bli utsatt for rasisme vil reaksjonene ofte være deretter. Rent spekulativt kan det også være at Antonsens plutselige sinne dukka opp da Jirde Ali minte han på at han kunne snakke norsk med henne, og at det i seg sjøl var nok til å føle seg angrepet og reagere så ekstremt som han gjorde, men det vil bare Antonsen sjøl kunne svare på. Andre vil kunne tre inn i offerrollen, bli forbausa over hvordan noen kan være så respektløs å beskylde dem for rasisme. De vil gjerne komme med bortforklaringer som «Bestevennen min er brun, jeg kan ikke være rasist!», «Jeg syntes ikke det var noe stress å jobbe sammen med en araber for 15 år siden, så du kan neppe kalle meg rasist», «Jeg synes alle bare skal være like og ha de samme rettighetene jeg, og det har jeg lært barna mine også» eller «Eksen til tanta til en bekjent av en venn ble sammen med en som er mørkhuda, og jeg har aldri kalt han n-ordet!». Folk kan bli rimelig kreative når de skal avvise at noe de kan ha gjort og sagt kan ha vært rasistisk.
Dette er noe som Robin DiAngelo er inne på i boka «White fragility – why it's so hard for white people to talk about racism». DiAngelo mener at vi oftere må spørre oss hvordan vi har blitt påvirka av å være født inn i et system tufta på rasisme istedenfor å spørre om vi har blitt påvirka av det. Hva gjør det at vi er del av et samfunn som aktivt drev med å undertrykke urbefolkninga og prøvde å systematisk utrydde samisk kultur under fornorskingspolitikken? Hvor mye av virkelighetsbildet vårt er forma av historien, kulturen og samfunnet rundt oss? Hvilke holdninger har blitt gitt videre fra generasjon til generasjon? Hva er det som skjer underbevisst, som kan gjøre at ikke all vår oppførsel stemmer overens med våre progressive idealer? Og ikke minst, hvordan kan vi bli litt mindre rasistiske i morgen enn det vi er i dag og gjøre verden til et litt bedre sted?
Å være en god alliert
Det viktigste vil være å lytte til de som opplever rasisme, eller forsåvidt ableisme, transfobi og andre former for undertrykkelse. Jeg er vokst opp med å aldri oppleve rasisme retta mot meg. For meg er rasisme noe som andre blir utsatt for. Jeg har ikke fått de samme dumme «vitsene» slengt mot meg hundretusen ganger før, så jeg er definitivt ikke like god på å kjenne igjen rasisme som noen som har opplevd det kontinuerlig. Hvis en venn av meg forteller meg at noe jeg sier eller gjør har rasistiske undertoner, bør jeg selvsagt lytte og utforske det for å få litt bedre forståelse og komme til bunns i det. Mitt ansvar er å sørge for at vennene mine har grunn til å stole på at jeg ikke bare avviser dem, ler det bort eller kommer med dårlige unnskyldninger og bortforklaringer. Da gjør jeg det lettere for dem å si fra. Mitt ønske er å gjøre det så lett og trygt for mine venner å si fra at de tør å gjøre meg oppmerksom på sånt også når andre er til stede, slik at flere kan lære av mine feil og vi skaper en kultur der vi lytter til hverandre.
Det andre er å si fra der vi sjøl ser rasisme, homo- og transfobi, ableisme og mer. I begge Antonsen-sakene var det få som valgte å si noe eller gripe inn. I Sumaya Jirde Alis tilfelle ble hun møtt med kalde skuldre da hun konfronterte andre som fikk med seg det som skjedde. I Loftsgårds tilfelle var han så starstruck at han spilte med, lo og til og med takka Antonsen for hele seansen. Ingen av Antonsens venner grep inn. Noen kjente kanskje på et ubehag og skjønte at dette ikke var greit, men de bare lot det gå, enten ut av en slags omsorg for vennen de ikke ville såre, oppgitthet eller ønsket om å unngå en krangel. Ved å ikke gripe inn og å la være å ta et standpunkt bekrefter og støtter man opp under oppførselen, og den som blir utsatt for det blir stående alene mens alle ser på og vet hva som skjer. Når slike handlinger ikke får konsekvenser i form av kritikk og risikoen for at noen venner kanskje rett og slett ikke vil være vennen din lenger, og når folk kanskje til og med jatter med, ler og skaper et inntrykk av at det en gjør er morsomt, så vil oppførselen fortsette. Den som sier fra hjelper ikke bare en person som blir utsatt for noe ekstremt ubehagelig, men gir også vennen sin en mulighet til å bli et litt bedre menneske. Det ligger det også mye omsorg i.
Jeg synes at vi alle kan ha godt av å forestille oss en slik situasjon selv eller å tenke tilbake på en situasjon der vi kanskje skulle sagt fra, men ikke helt turte. For noen er det kanskje en kveld på pubben, for noen er det julemiddagen der alle de ekle, smårasistiske onklene og tantene sitter rundt bordet. Jeg vet for meg sjøl at det finnes situasjoner der jeg ikke sa fra, og jeg kan absolutt se for meg settinger der det er uhyre vanskelig for meg å si fra. Men ved å bli bevisst på det, ikke glemme de situasjonene og ikke minst å huske på at det er folk som lever med et langt større ubehag nettopp fordi folk ikke tør å gripe inn, blir jeg kanskje litt mer forberedt og klar til å stå imot den ubehagelige følelsen og frykten som får meg til å helst ville holde kjeft og lukke øynene, noe som alt for få gjorde da Antonsen var rasist på Bar Boca i Oslo.
Hvis du ønsker å diskutere og komme med direkte tilbakemelding kan du enkelt følge og kontakte meg på @nrmn@oslo.town på Mastodon. Annen kontaktinformasjon finner du på nrmn.no. Ønsker du å få nye innlegg rett i innboksen kan du enkelt abonnere ved å skrive inn eposten din her!